I dag er det et år siden du måtte gi opp en hederlig kamp mot kreften..

Alt har gått så sinnsykt fort. Allerede et år er forbi, i dag den 22. oktober. Tankene flakser rundt slik de nå har gjort den siste uken. Hva gjorde jeg i dag for et år siden, hva gjorde jeg akkurat nå for et år siden er den type spørsmål jeg stadig stiller meg selv. Akkurat nå for et år siden, klokken 17.40 satt jeg ved mors side på sykehuset og holdt henne i handen. Hun var varm og god som solens stråler om sommeren. Hun var gulere enn normalt, fordi kreften stadig spiste seg oppover hennes indre organ, leveren. Leveren er selve rensemaskinen i kroppen vår, uten den i tipp topp stand blir kroppen forurenset og du klarer ikke eksistere. Det var vondt å se mor bli mer og mer oppspist av denne stygge sykdommen. Hvorfor henne??? Er det rettferdig?? Slik som jeg husker det gjorde hun ikke noe galt, hvis en person skulle måtte bøte med live burde det vært meg. Jeg har ikke alltid vært den perfekte datter, jeg har ikke alltid gjort alt rett og jeg har levd minst. Mor var den perfekte mor, hun var den som holdt alt sammen og hun var den som stadig hadde rett. Dette er ikke rettferdig. Det skulle vært meg, meg ja meg, ikke mor.

Dagen i dag har jeg gjort følgene. Jeg bestemte meg for å gå på skolen som vanlig. Hele tiden jeg var der kjente jeg angsten ta tak i meg og ble stadig tristere og tristere. Til slutt kjente jeg at det ikke var lenge før alt ville bli vått, så jeg bestemte meg for å gå. Tre timer før slutt gikk jeg fra skolen. Jeg tok turen bort til kvadrat for å kjøpe noe fint til mor. Turen bort var lang, ikke lang å gå men lang i tanker. Bilder kom frem i hode av da mor og jeg var sammen der på sykehuset. Jeg begynte oppleve tingene på ny og alt ble bare helt ultratrist. Det var akkurat som i natt da jeg bråvåknet av å høre den intense pustingen til mor.. Selvsagt var det bare et minne men jeg hørte tydelig pustingen, høyere og høyere og mer intenst etter som minuttene gikk.

Jeg kjøpte en rød bamse som det stod mamma på til henne. Jeg kjøpte også en glasskål som den skulle sitte inni, slik at den alltid vil være tørr. Jeg valgte kjøpe en bamse til henne fordi at når jeg fikk vite mor hadde kreft var jeg på fotballturnering i Aberdeen.På denne turen kjøpte jeg en bamse til henne hvor det står star mum på. Denne bamsen vil jeg alltid ta vare på, men jeg vil også hun skal ha en bamse som er personlig fra meg. Jeg vil hun skal vite hvor glad jeg er i henne og hvor mye jeg setter pris på henne....

Hos mor hadde det vært andre også. Det var masse blomster i alle slag. Det var annerledes å være der i dag. Det var en merkelig atmosfære over oss, over mor og meg. Jeg kjente vinden blåse i håret, mens jeg lukket øynene og følte et lite sekund at det var mor som strøk meg over kinnet med hennes gode myke hand.
I dag er det et år siden jeg så mor i live. Et år siden jeg var vitne til hennes siste pustedrag. Dette er en dag jeg aldri i mitt liv kan klare å glemme. Alt for mye skjedde denne dagen.Dette var for et år siden en laaang dag, men allikevel så utrolig kort. Alt skjedde så fort, når det først skjedde.

Kjære mor...
Jeg savner deg så mye mer en du aner. I dag er det et år siden vi sist kommuniserte sammen gjennom tårer. Vi holdt hverandre i hendene hele dagen. Vi ville ikke gi slipp på hverandre, du og jeg var som ett i noen timer. Jeg ville så gjerne overta din smerte og din plass. Jeg skulle vært den av oss som skulle gå i døden, ikke du.... Hvordan kan jeg noen gang tilgi meg selv for å la deg gå. Du var jo den som gav meg styrke og vilje, mot og kraft til å mestre mine hindringer. Du var den som gav meg kjærlighet og sa meg alltid noen gode ord. Hvordan kan det ha seg at du nå er borte.Mor jeg håper så inderlig du vet hvor glad jeg er i deg og hvor mye du betyr for meg.
Hvor er du nå? Kan du se meg eller høre meg`? Jeg er her nede på jorden og venter på deg. Jeg drømmer hver natt om en evighet sammen med deg. Jeg vil så gjerne se deg og gi deg en klem. Jeg vil så gjerne være sammen med deg igjen. Håper du har det bra og at alt det vonde er gått bort.Husk jeg er her uansett hva det er. Du kan alltid komme til meg og jeg vil alltid stille opp for deg. Når jeg tenker etter er det ikke de store tingene jeg savner. Det jeg savner er dine gode betrygende ord, din kjærlighet, å høre deg si du er glad i meg, gi deg en klem og få låv å si til deg at jeg er så utrolig glad i deg.
Savner deg mor, mer en du aner.
Hver dag står jeg i vinduet og venter på deg komme kjørende hjem. Hver dag blir jeg like skuffet over å se at du ikke kommer. Alt er så stille nå. En fæl stillhet rår over huset. Jeg er glad i deg og jeg savner deg.
Klem fra din datter som er så stolt over din styrke Linn.

Barneføtter

Små barneføtter går bortover sanden, mens dens brune øyne skinner.
Bløte små øyner som egg viser til din indre smerte.
Sterkt du blir revet med og sorgen deg binder.
Dagene går, ja månedene og år, men sorgen og lengselen forblir.
Alt står stille, helt urørt.
Så en dag blir alt forandret, og du ut i verden drar.
Små barneføtter deg nå bringer livetsbrød i alle slag.

Å miste en jeg er glad i...Sann historie

Klokka slo 15.00 og skoledagen var endelig over. Med forte skritt spasertes det ut av klasserommet, alle med et smil om munnen. Latteren hørtes lang vei og det var ingen sure miner. Ute blåste vinden og høsten hadde virkelig nådd oss nå. Dette var en vindig høstdag oktober måned i 2003, nermere bestemt tirsdag 21 oktober. Denne dagen så begynte så bra skulle vise seg å bli en minnerik dag, en dag som har satt sine evige spor.

Åpnet døren til Mor Åses vei 5 og kunne kjenne en kald vind streife nedover ryggen. Jeg gikk med forte skritt opp for å se til mor, men hun var ikke der. Jeg så i stuen, tv- rommet og på kjøkkenet, men nei ingen mor å finne. Jeg åpnet stille og forsiktig døren inn til soverommet. Blikket stoppet opp på en kvinne som lå i sengen til mor. Første tankene som kom var hva i all verden er det som skjer. Jeg kunne ikke forstå noe som helst. Hva var skjedd? Hvorfor hadde ikke mor stått opp i dag? Jeg gikk bort til henne og satte meg ned på sengekanten, tok min venstre hånd og strøk over hennes høyre kinn. Hun var god og varm der hun lå. Drikkeflasken stod på nattbordet urørt og leppene hennes var nå helt sprukket. Om vi smørte lepsyl på hjalp ingenting. Jeg spurte henne om hun ikke hadde tenkt å stå opp, men fikk bare et halveis snart tilbake, før hun vendte på hodet. Hun var tydelig i smerte, en smerte ingen kunne forhindre. Vi ble enige om å ringe etter en sykebil, grunnen til at mor var blitt så slapp var nok av den enkle grunn at hun manglet næring. Ved å komme inn på sykehuset kunne hun bli koblet en pose som førte maten rett inn i henne. Jeg kunne ikke hindre at reddselen kom snikende frem nå. Hun så helt hjelpeløs ut der hun lå, men hun sa aldri et klagende ord. Jeg pakket sammen noen toalettsaker og klær som hun kunne ha med seg til sykehuset. Det er jo vanlig å ha med seg litt egne ting når du legges inn så jeg gjorde som jeg tenkte var best.

Da vi fortalte mor at sykebilen var kommet, reagerte hun med å sette seg opp i sengen og si nei. Hun ville ikke på sykehuset, hun ville være hjemme. Jeg fikk helt vondt av å se på henne. Hun var redd, men prøvde å skjule det for oss. Hun hadde vondt men ville ikke vise sin smerte. Hun var så tapper der hun prøvde å reise seg fra sengen, men hun hadde ikke mere kraft igjen i kroppen. Hun ble sittende på sengekanten og jeg satte meg ved siden av henne. Jeg sa klart i fra om at jeg ville følge med mor i sykebilen inn til sykehuset, noe jeg gjorde.

Jeg hørte mor snakke med legene. Hun fortalte at far lagde gyngekuer osv. Jeg ble så glad over å høre henne snakke, da viste jeg at ingenting var farlig, men at hun kun trengte noen forsyninger. Jeg prøvde så godt jeg kunne å svare på spørsmålene som ble stilt til meg, men alt var ikke like enkelt. Han ene mannen sa at sykehuset skulle gjøre alt de måtte og at det sikkert bare var mangel på mat som var problemet. Jeg tok til takke med den tanken og ante ingen ting om den brutale sannhet.

På sykehuset ble jeg med mor inn i undersøkelsesrommet og gjennom hele prosessen var vi alle der ved hennes side. Hun snakket litt og viste tydelig preg av engstelse.
Det som forbauset meg var at hun hele tiden skulle prøve være så sterk. Kanskje viste hun det eller kanskje hun følte det, hvem vet. Hun ble etter hvert tatt med opp til kreftavdelignen der hun ble tildelt et rom. Vi ble sittende inne der med henne helt til en dame i hvitt kom og hentet oss. Hun ville at familien skulle samles i et rom rett nedi gangen. Vi gikk sakte nedover, mens en venninne av mor ble igjen med henne. Det var vondt å gå fra henne der, men vi sa vi kom snart tilbake og at vi var glade i henne.

Så satt vi der ingen tørde si stort. Resultatene var ferdige på de fleste testene og det var ingen tvil. Jeg forstod ikke hva de snakket om, de måtte være helt på tur alle sammen.
-Jeg er så lei for det. Jeg vet ikke hva jeg skal si, men det ser ganske dårlig ut.
Dårlig ut, hva ville det si? Damen i hvitt forklarte videre at det ikke var mere de kunne gjøre og at mor ikke kom til å overleve. Kreften hadde nok spred seg nok så fort de siste dagene, for leveren begynte nå for fult å svikte. Hallo, hva med en transplantasjon??? Nei da hun ville være for svak for det, og siden hun allerede hadde kreft i bukspyttkjertelen også ville ikke en ny lever hjelpe. Det kunn ikke være sant, det måtte ha oppstått en feil her en plass. Jeg kunne ikke miste mor nå, ikke nå det var ikke mulig. Jeg hadde jo alltid sagt at jeg ville dø før mor, det var noe jeg var bestemt på. Jeg hadde jo sagt tusen ganger at jeg aldri ville oppleve miste henne, noe måtte være galt. Det eneste jeg klarte få frem av ord da var, - Dør mor tar jeg mitt eget liv.
Jeg tror dette skremte denne stakkars hvitkledde damen, hun fikk uansett et skrekkslagent uttrykk i ansiktet. Hvorfor gjorde hun det, jeg var jo seriøs og mente det. Jeg ville ikke fortsette å leve uten mor, det ville bare ikke være rett.

Inn til mor igjen alene nå. Jeg tok hennes hånd og strøk henne over kinnet og sa om og om igjen husk alltid at jeg er glad i deg, alt vil nok snart bli bra. Dette sa jeg om og om igjen helt til mor selv sa jeg vet det Linn, ikke si det mer. Der og da kjente jeg tårene presse på, men jeg måtte være sterk for mor sin skyld. Jeg ble stillende igjen å se på mor ligge der. Hun hadde nå fått smertestillende slik at hun ikke skulle ha det så vondt. Hele tiden kom det nye folk inn til sykehuset for å være med mor. Til slutt var hele familien der. Vi var redde for hva mor ville føle nå og om hun ville forstå, men vi bestemte oss for å ikke si noe av det til henne. Vi snakket til henne som om alt skulle være bra. Vi hilste fra folk, fortalte om gamle minner og sa at alt ville nok gå bra. En ting som ble sagt hele tiden med små mellomrom var at vi var glad i henne.
Dagen etterpå var alt blitt helt anerledes. Hun snakket ikke lengre fordi det krevde for mye anstrengelse. Hun klarte ikke bevege en muskel, hun var for slapp. Rommet var preget av pusting, stressende pusting. Hun lå der nå stresset med å holde øynene åpne og med å klare puste. Jeg satt ved hennes side hele dagen, uten å forlate henne. Tørde ikke en gang gå på do i tilfelle noe skulle hende. Jeg holdt henne i hennes venstre hand hele tiden. Jeg slapp den en gang da jeg skulle ta av meg jakken og da reagerte alle på at mor lot handen sin skli bortover mot min hand. Jeg forklarte henne at jeg bare skulle ta av meg jakken og hun lot nå handen bli liggende å vente. Det var da jeg forstod at hun hørte og så oss. Hun viste vi var der og hun var nok redd for at vi skulle forlate henne. Jeg strøk henne forsiktig over hode akkurat som jeg ville gjort med et lite barn for å vise hvor mye hun betyr for meg. Jeg vannet hennes munn med en sprayboks, slik at hun ikke skulle tørke helt ut og jeg tørket bort hennes tårer når hun gråt.

Jeg klarte ikke lengre holde alt tilbake og satt hele dagen ved hennes side og gråt. Jeg nektet være med på et nytt møte familien skulle ha på sykehuset. På dette møtet skulle både lege, sykepleiere og prest være til stede. De skulle forklare hva som skjedde nå og hva som kom til å skje. Legen prøvde overtale meg til å bli med fordi hun mente jeg ville ha godt av det, men jeg nektet. Kunne de ikke forstå at jeg ville være med mor. Når møtet deres var ferdig, kom en dame inn til meg og mor. Hun bad de andre være igjen ute mens hun ville snakke med meg. Jeg sa ikke stort orket ikke. Hun sa sitt og forklarte hva som var galt og hva som ville skje. Jeg husker lite fra den samtalen, det var ikke det jeg fokuserte på. I mitt fokus var den mest verdifulle og snilleste personen i mitt liv. Så ble klokken halv 8 og ting begynte skje. Pustingen gikk senere og senere og den ble mer og mer anstrengene. Vi stod nå alle rundt og gråt og snakket. Noe som har satt dype spor er når jeg sa til mor hvor glad jeg var i henne kom det tårer i hennes øyner. Da viste jeg at hun hørte meg og at hun med dem sa tilbake at hun var glad i meg.

Vi stod nå der og ropte om en annen pust, pust ikke gi opp alt vil ordne seg. Det var forsent, plutselig helt uten forvarsel sa det stopp. Nå lå hun bare der helt stille. Alt ble stille, og det eneste som brøt med stillheten var alle de tusen tårer som traff det harde gulvet med et brak. Det kunne ikke være sant, det kunne ikke det. Jeg forstod ingenting, alt ble bare helt svart. Vi ble ført ut og skulle egentlig gå hjem, men jeg nektet. Jeg insisterte på å se mor en gang til. Det var i orden og vi ble sittende å vente på at sykepleierne skulle ordne henne.

I rommet vi satt i var gråten høylytt. Telefonene ringte og den fæle nyheten sprede seg raskt. Jeg trodde jeg skulle gå av stokken, alt gikk i surr. Gråten hadde satt seg fast i meg og den ville ikke slippe taket. Hørte de andre sitte der og snakke om hvor uforståelig dette var og hvor anerledes alt ville bli. Jeg hørte de snakke om hvor verdi begravelse hun skulle få og hvor spesiell gravstein hun skulle få tildelt. Hun var spesiell og skulle derfor bli hedret for det. Alt det gode hun hadde gjort i livet skulle nå bli belønnet.

Inn i rommet kom vi og der lå hun på en silkepute. Et lys var tent på hennes nattbord. Jeg fikk totalt sjokk, dette lignet ikke på min mor som jeg hadde holdt i handen for en halvtime siden. Jeg tok forsiktig på henne og kunne kjenne hennes kroppsvarme ennå være tilstede. Det var et fælt syn som jeg aldri vil bli kvitt. Tankene kom og de ble mange. Hvorfor gjorde jeg ikke noe mer? Hvorfor hadde jeg ikke prøvd hardere å hjelpe finne en mirakelkur? Hvorfor hadde jeg ikke brukt min tid anerledes og hvorfor hadde jeg ikke sagt alle de tingene jeg ville til henne? Men det som satte seg hardest i hodet mitt var skyldfølelsen, skyldfølelsen for at hun måtte dø. Det er en skyldfølelse som aldri har sluppet taket.

Dagen derpå reiset vi til sykehuset på nytt for å se mor i kapellet der. I det vi åpnet døren og gikk inn kom kulden sildrende nedover ryggen på meg og tårene kom luskende frem. Jeg gikk bort til henne. Hun lå i en hvit kiste midt på gulvet oppå et slags bord. Ved siden av henne var det tent mange lys og inntil veggen var det stoler. Dette var andre gang jeg så en død person. 11 måneder tidligere hadde bestefar død og jeg var da å så han på sykehuset i Egersund. Den gang hadde mor vært helt frisk og støttet opp bestefar gjennom hele prosessen. Hun selv var bare syk tre måneder før hun måtte gi opp de tapre kampen. Hun gjorde alt for å overleve, men til dessverre ingen nytte. Hun gikk på cellegift, tok alternativ behandling som en drikk som het Nomi og sprøyter ved navnet misteltein. Mor hatet alltid sprøyter og var livredde for dem, men hun offtet også dette i et tappert forsøk på å vinne.

Jeg var igjen etterpå alene med mor. Jeg la handen min på hennes men jeg gråt og snakket om en annen. Jeg fortalte igjen hvor glad jeg var i henne, mens jeg også unnskyldte meg for alt det feil jeg hadde gjort i mitt liv. Jeg husker ikke så mye av det jeg sa, men bildene er klistret som plaster i mitt hode. Jeg bøyet meg ned for å gi mor en siste klem og kyss på kinnet. Hun var nå blitt kald, men ikke av den kulden vi er vant til. Hun var blitt anerledes kald og det var som å ta i en istapp. Jeg var lenge med mor og sa mange ganger, se hun puster, se hun puste. Til svar fikk jeg bare nei Linn det er nok bare ønsketanker.

30 oktober, dagen hvor begravelsen skulle ta sted kom. Det hadde vært noen hektiske dager med mye gråt, angst og reddsel. Huset vårt så nå ut som et gartneri, det var helt ekstremt. Før begravelsen gikk jeg og Johan opp til kirken for å ta et siste farvell med vår kjære mor. Kisten var åpen slik at det var bare å gå inn. Igjen var hun blitt litt anerledes. Hun var mye, mye kaldere nå. Hun så mer stiv ut, men det fordi når blodsirkulasjonen stopper stivner du ut. Øynene så ut til å ha begynt synke tilbake og alt var så ikke normalt. Jeg strøk henne igjen over hodet slik hun skulle føle hvor mye hun betyr for meg. Jeg ville vise jeg var der og at ejg brydde/bryr meg om henne. Jeg ble stående og se på henne mens tårene trillet nok en gang. Hun var helt fantastisk. Hun var så utrolig søt der hun lå, lignet på et lite barn gjorde hun. Det var ikke lengre mor jeg så på, det var en forlatt kropp. Mor hadde nå forlatt kroppen og gått videre til det som skjer etter livet. Jeg ble stående der og ta et siste farvell alene.

Under begravelsen var det utrolig mange som hadde tatt turen til kirken for et siste farvell. Over 400 mennesker møtte opp og kirken var nesten fullsatt. Begravelsesgudstjenesten var preget av høylytt gråt og snuffsing, Jeg satt på rad nummer 1 på høyre side på sete nummer 4. Hele tiden var blikket festet på kisten som var ved min venstre side. Blomster var det over hele kirken og det var ikke lite heller. Presten leste opp et brev jeg hadde skrevet til mor. Han fortalte det var fra meg noe som betydde utrolig mye. Jeg håper mor var blant oss en plass der og hørte mine ord.

Selve gravferden tok slutt ved Soma kirkegård. Omtrent alle ble med ned dit. Det var da jeg for første gang så hvor mange folk det var tilstede. Etter gravferden orket jeg ikke mer av den kondolansen slik at jeg ble stående en stund alene å tippe ned på kista som nå var når bunnen nede i dypet. Etter hvert ble jeg hentet og tatt med litt lengre bak, der jeg igjen måtte stå å høre folk komme å kondolere. Det var forferdelig, det var som å bli pint.

Nå er gresset kommet over jorden og en nydelig gravstein er på plass. Far har designet den selv slik at det finnes ingen lik denne. Som sagt skulle hun få en spesiell gravstein som skulle være ganske så personlig. Gravsteinen er en dagbok som er lukket. Det er gravert inn mange hundre sider i boka og det tok hele to uker å bare gravere inn sidene. Frempå steinen står det skrevet følgende.
Din dagbok er lukket for siste gang.
Ditt siste ord er skrevet.
Da sykdommen plutselig rammet deg
og du ble fra oss revet.

Mor døde bare 39 år gammel. Hun var en dame som det stod respekt av. Blir jeg noen gang halvparten så god som henne vil jeg være takknemelig. Jeg ser nå frem til og gleder meg til vi snart skal ses igjen. Hun betyr så utrolig mye for meg og har satt sine sterke spor. Det går ikke en dag uten at tårene kommer og tankene om hva som skjedde kommer ramlende inn. Det er nå snart gått et år siden hun dessverre døde, og en ting er sikkert. Savnet blir større og større og alt blir bare verre og verre for hver dag. Alt fikk en brå og tragisk slutt. Hvorfor gjorde jeg ikke mer?


Savner deg mor:=)

Dagen i dag

Har vært på skolen helt til 16.00 på en fredag. Var igjen når skolen sluttet med Lina for å redigere filmen vår. Tror den kan bli litt grei når den er ferdig.
Ellers skal jeg nå tusle meg en tur bort til Christine. Skal være med henne å sitte barnevakt, noe som sikker blir skoy siden jeg elsker barn:)
Men når jeg satt her å tenkte kom jeg på noe jeg vil skrive. Jeg vil få ut noen tanker og følelser. Har ikke tid til å skrive det nå, men tipper når jeg kommer hjem at det blir skriving på meg lenge utover de mørke nattetiemene. En ting er sikkert det er alt verd det. Hva skulle vi gjort uten skrivingen.... Så det neste jeg skal skrive om er en del følelser jeg har inni meg, en del gjemte følelser som savn, lengsel og leting...
Ha en fabelaktig kveld alle sammen:)

Røde tårer

Stille i et hjørnet helt forlatt sitten en liten forglemt skatt. Hun eier ingen klare tårer mer, alle er forsvunnet ut i universet. Helt alene sitter hun der med bøyd hode. Hun gråter fremdeles store lyse tårer, men de er ikke klare lengre. Hun er redd, redd for dagen, redd for livet og redd for hva andre vil si. Hvorfor er hun så anerledes? Hvorfor er hun bestandig så lei? Hun sitter der i hjørnet uten å lage en eneste lyd.

Hun gråter mer og mer. Hun vil ikke mer, er lei av livet. Hun har mange venner, men føler selv de bare er med henne fordi de føler presset at de må. Hun blir snakket om som en positiv og livsglad jente, men nei hun er alt annet enn det. Hun føler seg venneløs og sier stadig til seg selv. Den som ikke eier venner finner en fiende i seg selv. Det er noe hun har gjordt. Hun hater seg selv så mye at hun påfører seg smerte. Hun er lei, skikkelig lei. Hun er langt nede på bunnen og klarer ikke hente seg opp igjen.

Hun tar på musikk, trist musikk som handler om liv, død og elendighet. Hun psyker seg enda mer ned. Hun skruer opp volumet slik at ingen skal høre hennes skrik av smerte. Hun hyler, hyler høyt. Hun sitter på kne og ser opp i taket, mens tårene renner nedover hennes silkemyke kinn. Hvis noen hadde sett henne nå ville de fått sjokk. Ingen vet denne mørke hemmeligheten om henne. Ingen vet hvor mye hun lider og sliter. Hun ser opp i taket og roper om rettferdighet. Hun roper til døden som ikke vil komme til henne.

Hun står nå og slår hodet mot veggen. Hardere og hardere blir slagene hun påfører seg selv. Hun gråter høyt, men ingen hører henne gjennom den spillende musikken. Hun sklir ned på gulvet og legger hendene foran ansiktet og hulker. Hun spør seg selv hva hun har gjort galt her i livet siden hun skal fortjene en slik hverdag som dette. Hun tar bort hendene og er stille noen sekunder. Hun ser bort på nattbodet.

Så sier hun til seg selv veldig lavt. De som ikke eier stemme taler med kniven. Hun kryper nå bort til nattborde og strekker seg etter den glinsette tingen. Hun lar fingeren renne sakte over bladet. En bloddråpe kommer til syne. Hun sier forsiktig til seg selv mens hun nå lar bladet renne over venstre arm. De som ikke eier glede for det gjennom skade. Hun sitter nå med ryggen inntil sengen mens røde tårer kommer til syne. Flere og flere kommer sakte frem. Hun ser ikke ned, men rett inn i veggen. Hun gråter fremdels men nå er det gode tårer. Hun sier videre til seg selv. De som ikke eier kontroll finner det i sin egen smerte..

Hun tar frem en boks fylt av hvite små korn. Hun drysser det over armen. Det svir, men det er godt. Hun puster lettet ut før hun sier til seg selv igjen.
De som ikke eier klare tårer gråter røde. De som ikke eier livet tar det.

Mamma

Med store trillrunde øyne, spør min bror:

-Hvorfor mister mamma hår?

-Eeeeh... jo, det har seg slik at mamma er gammel, og ja, gamle folk mister hår.

Han vet ikke at mamma egentlig er altfor ung...

-Men hvorfor er hun så trøtt da?

-Hun, ehm... arbeider så mye...og så sitter hun veldig mye foran dataen.

Han vet ikke at mamma egentlig ikke jobber, at den eneste grunnen hun bruker dataen, er fordi hun skal sjekke siste nytt rundt epidemier...

-Hvorfor spiser ikke mamma noe?

-Mamma... du skjønner det at, hmmm...hun spiste før hun kom hjem.

Han vet ikke at mamma er kvalm, at hun ikke klarer å holde på noe disse dagene...

-Hvorfor er ikke mamma her?

-Joooo... ehhh, hun er på forretningsreise, og vi forventer henne ikke hjem før på lenge...

Det han ikke vet er at mamma er på flyet, på forretningsreise til himmelen...

Dyrene og kanibalene

Vi mennesker spiser dyr nesten daglig. Til middag stasjer vi ofte opp med de lekreste kjøttretter. Er du ute på shopping og blir litt halvsulten er det lett og bare slenge i seg en pølse. Men hva er det egentlig vi spiser? Jo vi spiser noe som har vært et liv, men som har måtte vike for døden pga oss mennesker skal bli mette. Enkelte mennesker har gått over til å bli vegetarianere, fordi de ikke klarer tanken på å spise disse stakkers dyrene. Det blir hele tiden sagt at dyrene har kommet til jorden slik at vi mennesker skal overleve. Det er naturlig at de skal dø for oss. Er dette virkelig sant? Slik jeg har forstått var dyr lenge før oss mennesker her nede på jorda, burde ikke vi da ta litt hensyn. Det var faktisk vi mennesker som kom etter og innvaderte dyrenes teratorium. Når skal vi mennesker for en gang skyld begynne å tenke på andre enn oss selv?

Hva med kanibaler da de spiser jo mennesker. Mennesker er jo et liv, men det er dyrene også. Skal vi få spise dyr, er det ikke bare da logisk at kanibaler skal få spise andre mennesker? Egentlig ikke kanskje.... Jeg sier ikke jeg er enig i alt jeg selv skriver her, dette er bare tanker som ploppet opp i hodet mitt, og når tankene kommer må jeg bare prøve å skrive for å klare forstå. Det er forbudt å spise andre mennesker, du kan bli dømt eller du blir dømt for mord da. I Tyskland var det jo en mann som gjorde dette. Han satte ut annonse i en avis, der han spurte om det var noen som ville bli spist av en kanibal. Han fikk svar og spiste sitt bytte. Er det rett at han skal bli dømt? Han sa jo hva han ville før han gjorde det. Han lot jo sitt bytte få et eget valg, og denne personen valgte jo å ville dø. Da er jo ikke denne kanibalen en morder, han var bare litt sulten.

Hvis du hadde vært i et fly med 100 andre personer. Fly fikk etter hvert problemer og krasjet i fjellet. Du ble nå værende på fjelle i kald snø og mye vind sammen med de andre overlevende. Dere hadde alle et håp om å bli reddet og bestemte dere for å gjøre alt for å overleve. Dere levde en stund på snø, men dette gir ikke næring så alt for mange dager. Rundt 20 personer omkom i ulykken. De tok dere ut av flyet og la i snøen. Etter hvert skjønte du at den eneste muligheten du hadde for å overleve var å spise dine døde medmennesker. Hadde du da gjort det????
Mange ville nok sagt nei nå, det samme ville jeg. Jeg personlig kunne aldri tenket meg å spist et annet menneske. Men tenk hadde du vært i den situasjonen ville nok tankene dine vært helt annerledes. Jeg vet ikke jeg, det var bare en tanke. Det har skjedd ser du, det har virkelig skjedd.

Jeg selv spiser både kjøtt og fisk, noe jeg fortsatt kommer til å gjøre. Jeg har imot at kanibaler spiser andre mennesker. Det jeg har skrevet her er bare tenker jeg tenker. Det er ikke sikkert alt vi mennesker gjør alltid er det beste og mest naturlige. Vi tar ofte feil vi også. Jeg er ikke et dyr slik at jeg vet ikke jeg hvordan de føler og tenker. Det kan jo godt hende de også har en tankegang. Selvfølgelig er de ikke like som oss mennesker, men det er bevist at enkelte dyr er utrolig smarte. Selv om jeg spiser dyr synes jeg det er fælt å se hvordan enkelte av dem blir behandlet. Tross alt de har et liv de også.... Men hvem vet noe, tanker er det som gjør at vi lurer. I dag kom mine tanker og jeg begynte fundere over rett og galt. Men egentlig vet jeg ingenting jeg heller....

Jeg så....

Jeg så deg da du
trodde ingen så deg,
store,lydløse tårer
rullet nedover
kinnene dine,og du
prøvde ikke å tørke
dem bort,for da
villle alle se det.Da så
jeg et glimt av
Deg og jeg ble så
glad i deg

Vennene mine:)

Hvordan vet man egentlig om en person er din venn eller ikke. Du må først og fremst lære deg å stole på personen, det er nok første bud. Jeg har lært at venner ikke vokser på trær, hvertfall ikke de gode, nære vennene. Jeg er så heldig at jeg har fått æren av å bli kjent med utrolig mange forskjellige mennesker som alle har forskjellige verdier. Jeg er så utrolig takknemelig for å ha blitt kjent med alle vennene mine. Det jeg har lært gjennom årene er at det er viktig å gi alle en sjanse og ikke dømme ut i fra førsteinntrykk. Jeg er så glad at jeg fremdeles har vennene mine fra barndommen og barneskolen, mens jeg også har fått mange nye venner fra ungdomskolen, videregående og gjennom andre venner.

Det viktige med venner er at du vet de alltid er der for deg i både gode og onde dager. Jeg har erfart dette det siste året og har lært så utrolig mye ut i fra det. Venner er noen helt spesielle personer som er med på å bygge opp livet ditt. Uten venner vet jeg ikke hvor jeg ville vært den dag i dag. Venner er noe av det viktigste i livet mitt.

Mine 4 bestisser Line, Linn, Tonje og Lotte er bare noen helt fantatiske mennesker. Jeg vet jeg har skrevet om vennene mine før, men det er de som er med på å gjøre meg til den jeg er så de er alle verd å nevne hele tiden. Disse jentene er antagelig de jeg er aller mest med og de jeg har kjent lengst av alle. Vi har vært gjennom mye sammen og har utrolig mange gode minner. Vi har opp gjennom årene hatt noen skikkelige jentekvelder som kommer til å bli husket for alltid. Vi er alle sammen like på en måte, men også så forskellige. Det som er så fint er at jeg alltid vet at jeg har noen å gå eller ringe til hvis det er noe. Vi har det så bra sammen og de betyr så utrolig mye for meg. Jeg kunne ha skrevet sider på sider om dem, men jeg tror og håper de alle vet hvor mye de betyr for meg. Jeg kunne gjort alt for dem fordi de betyr alt for meg. Jeg er så sinnsykt glad i dere. Takk for alt til nå:)

Så har vi Elisabeth, Sandra og Tine. Jeg ble kjent med dem på Forus, der jeg går på skole.
Selv om jeg har blitt godt kjent med alle på Forus og har fått utrolig mange venner, er det nok disse tre som jeg har fått best kontakt med. Det er egentlig utrolig rart å se hvor godt vi har blitt kjent og hvor gode venner vi har blitt etter å bare ha gått på Forus i ett og et halv år. Jeg husker første skoledag hvor redd jeg var, redd for å ikke bli kjent med noen. Det gikk ikke mange dagene før vi ble kjent og jeg kjente reddselen og angsten slippe taket og lettelsen komme frem. Vi har i løpet av denne korte tid opplevd mye sammen på både godt og vondt. Tine og jeg har hatt blant annet en minnerik fotosesion. Det å lage en scene fra Billy Elliot sammen med blant annet Elisabeth har satt sine spor, det var utrolig kjekt. Det at Sandra var med meg en plass hvor jeg ikke pleier ta med andre folk betyr så utrolig mye for meg. Det er noe av det snilleste noen har gjort og det er noe jeg aldri vil glemme. Dette er bare få ting vi har opplevd sammen. Vi har kommet hverandre utrolig nær og det føles som om jeg har kjent dem i mange år allerede. Jeg håper vi aldri mister kontakten og for alltid vil forbli venner. Jeg er så utrolig glad i dere at jeg ikke en gang har ord for det. Skulle ønske jeg kunne vise dem frem sammen med alle mine venner for hele verden slik at de kunne sett hvor heldig jeg er:) Dere har gjort mitt liv verdifult.

Hanne, Marte og Maren er tre jenter jeg egentlig har kjent fra barneskolen, men vi ble nok skikkelig kjent gjennom fotballen. Vi har også opplevd mye kult sammen. Blant annet i fjor sommer på turneringen i Aberdeen. Det var en tur det vil bli vanskelig å glemme. Hver gang jeg er med dere klarer jeg ikke annet enn smile. Dere er så fantastiske og gode tvers gjennom. Er også glad at Marte ville ta over jobben etter Lotte. Det er utrolig koselig å jobbe sammen med deg, selv om det ikke alltid er like givende å vaske, hehe. Håper vi snart finner på noe igjen. Glad i dere alle tre.

En person jeg bare må nevne er Anita. Du vet det kanskje ikke selv, men du har faktisk vært til så ufattelig stor hjelp. Jeg liker våre samtaler utrolig godt og du er en så god person at alle ville likt deg. Jeg kan ikke si annet enn positive ord om deg, du er bare så grei. Selv om vi begge har det travelt med skole osv håper jeg vi snart kan møtes igjen. Er så utrolig glad i deg.

Siri du er bare helt konge. Først ble vi kjent gjennom barnehagen, før vi senere fikk kontakt igjen på ungdomskolen. Du går nå på forus på tegning form og farge. Er så utrolig glad vi fikk kontakt med hverandre igjen. Du er bare helt kanon. Hadde det skikkelig kjekt hos deg på torsdag og håper vi kommer til å ha flere slike dager. Er utrolig glad i deg:)

Grunnen til at jeg har skrevet dette innlegget er fordi jeg kom til å tenke over hvor stor rolle vennene mine spiller i mitt liv. Vi har opplevd så mye sammen og kommer i fremtiden til å oppleve så mye mer. Jeg vil også med dette innlegget vise dem hvor mye de betyr for meg. Jeg kunne fortsatt og skrevet om hver enkel venn av meg men da ville det aldri tatt slutt. Ovenfor har jeg bare nevnt noen av mine venner, men til alle dere som ikke er nevnt vil jeg bare si. Dere har alle satt deres spor hos meg og merket meg for livet. Jeg er så utrolig glad i dere alle og håper vi for alltid vil forbli venner :)

Her er noen tanker en mørk høstkveld.

Sitter her og hører regne plaske ned ute.Det er herlig å sitte inne i et varmt rom og se det fæle være fortsette og fotsette.Skal det aldri ta slutt.Noe positivt med dette været er at planter og andre levende organismer som er avhengige av regnet for det de har lengtet etter.For dem er dette toppen av paradis.Så er det de stakker små som ikke har noen steder å ta seg til.De sitter ute i kulden og ber om å klare overleve nok en natt.Så har du meg og deg som sitter med dyna rundt oss og med en varm kopp kakao i høyre hånd.Vi har det bra vi.
Når jeg nå sitter her kom jeg nok en gang til å begynne å fundere.

Stjernene
Er det mørkt ute og du løfter hodet litt opp vil du straks få øye på noe blinkende greier der oppe.Det ser ut som noen gule dingser som er limt rett på den blå overflate.De gule dingsene er såkalte stjerner som du ser befinner seg i den store himmel.De virker så nære men er egentlig utrolig fjerne.Det er så utrolig og så fasinerende å se på dem.De blinker så fint der oppe og gjør natten så spesiell.Mange vil nok si det er romantisk å ligge i gresset,mens de titter opp på stjernene.Det er sant nok det,men det gir mange følelser.Du kan blant annet føle at julen snart er her.Stjerner og jul er en fin kombinasjon som vi ofte binder sammen.Mange sier også at når vi dør blir vi til en stjerne som henger der oppe i himmelen og lyser opp den mørke natt.Hvem vet egentlig noe?Det som uansett er sikkert er at stjernene er helt fantastiske og gir deg en god følelse.

Natten
Natten er mørk og skummel.Det er kanskje om natten de fleste er redde for å bli banket opp eller voldtatt.Natten er for mange en skrekk.En av de grunnene kan være fordi natten er mørk.Natten er jo helt lik dagen ingenting er annerledes utenom at natten er mørk og dagen er lys.Når mørke stiger på kan du ofte kjenne kulden kommer over deg.Du vet du snart må ut en tur,men tør ikke fordi det er mørkt.Du vet aldri hva som skjuler seg bak neste busk.Det er ofte tryggere om man går to,men allikevel kjenner du skrekken ta tak i deg.
Natten er jo fin også.Det er da du skal hvile deg slik at du blir opplagt til neste morgen.Ser du ut i natten vil du få øyet på stjerner og månen som vil hjelpe deg og lyse opp veien.Natten har en egen skjerm i seg selv.Selv om den er mørk og skummel er den også litt spennende.Natten er en ladning til et nytt kapittel.

Månen
Det har nå vært noen folk å trått oppå månen.Ja til og med en hund har vært der.Når blir det min tur?Jeg kunne også tenke meg litt gratis ost.Før tenket jeg på månen som en rund gul vanlig ost, men nå når det allerede har vært noen der er den nok blir litt mer lik en nøkkel ost.Grunnen til det er at de som har vært der har jo tatt med sin del gratis ost hjem.Hvorfor har det seg slik at når barn ser månen og hører om månen tenker de ost?Månen er en gul stor runding som kommer frem om natta.Av og til ser vi halve månen,av og til litt mer og en gang i blant ser vi hele månen.Når vi ikke ser hele månen befinner resten av den seg bak skyene.Månen er en fin planet.Den er lys,varm og luftig:) Månen er noe for seg selv, men uten den ville natten vært enda skumlere.

Mars
Mennesker snakker stadig om det finnes liv på Mars.Hvorfor skulle det ikke gjøre det?Kanksje det finnes en helt anne sort menneske der.Når vi sender opp raketter til Mars er det ikke sikkert de treffer de store landsbyene.Rakettene kan for den del havne rett i den tørre ørken.Til nå er det funnet litt tegn på liv på mars,men ikke mennesklige tegn.Slik at alle de som sier de har sett romvesen blir nok skuffet når jeg sier de uansett ikke kommer fra Mars.Det kan jo tenke seg de har sine røtter på Pluto eller Jupiter.Planeter i seg selv er ganske spennende.Kanskje vi en dag kan dra på ferie til Mars isteden for til Roma.Tenk så kult da, jeg tar meg en tur til månen i dag jeg,hehe.Finnes det liv på Mars eller andre planeter.Ja kanskje det vil bare tiden vise.Det kan jo tenkes at jeg tar meg en tur og bygger opp en egen liten klode på Venus:)

Jaja her har jeg skrevet litt ting å tang i kveld. Det er nok mye bås, men er ikke trøtt slik at jeg klarer ikke sove.Kjeder meg slik at jeg bare måtte skrive noe.Haha

Før og etter livet

Vi blir først født og må vokse opp i en verden full av elendighet. Vi i Norge og resten av Europa er kanskje litt mer heldige enn land flest. Vi slipper våkne opp til lyden av bomber og synet av menneskerester. I enkelte land må barna fra de er 10-12 år gamle lære seg å krige. Hva slags verden er det vi lever i?Hvorfor kan ikke bare alle være venner?Det går nok ikke det når det sitter noen mennesker som er litt ekstra maktsyke og vil styre og eie mer og mer. Det hjelper heller ikke når det stadig skal krangles om religion osv.Hvorfor kan ikke bare alle få tro på hva de selv vil og føler for. Vi burde jo være så pass mennesklige at vi respekterer hverandre og hverandres syn på verden. Jeg kan ikke forstå at krig og det å drepe er den enste løsningen.

Så blir vi ungdom og presset blir større. Noen havner allerede i denne alderen ut på vide vanker. Vi blir stadig bare yngre og yngre når vi begynner å drikke, røyke og enkelte begå lovbrudd. I Sandnes øker tallet på narkomane betraktelig hvert år. Hva skylles dette? Noen klarer hente seg inn, noen klarer stå imot presse, mens andre lar seg rive med når det gjelder alt. Jeg mener samfunnet og det som skjer i verden har skylden. Det skal ikke bare være foreldrene som blir klandret for ungenes oppførsel.Selvfølgelig har de en liten skyld i alt dette, men se rundt deg se hvor fælt alt er. Hvorfor???

Antallet depresive ungdom og også voksne øker og øker.Det skjer for mye, for mye for oss å takle.Hvorfor kan ikke bare alle være venner?Hvorfor kan det ikke komme en lov som sier de som er rike skal dele med seg, de som dreper skal selv bli bortført fra samfunnet og våpen skal ikke lengre være lov å bruke. Da hadde kanskje ting blitt litt bedre, men nei det er nok bare en drøm.

Så blir vi voksne og arbeidslivet venter. Enkelte får seg de luksusjobbene, andre noen helt ok jobber,men noen blir sittende uten jobb. Livet er stappet med hindringer og det er hvert enkelt menneske som må prøve å klare mestre dem.

Så kommer tiden der noen av oss lever enda, vi er blitt gamle. I løpet av livet har vi mistet mange nære i sykdom og elendighet. Nå sitter du der uten å kunne gjøre stort å venter på å får dø slik at du kan få treffe igjen alle dine kjære. Men hva skjer egentlig når vi dør? Kommer vi til himmelen der alle de som allerede er døde venter på oss. Jeg håper det og jeg håper vi kommer en plass der vi har det bra. Det er vanskelig å vite siden ingen vet. Noen sier vi kommer til himmelen, noen at vi blir født på ny, noen at vi blir dyr, noen at vi går igjen og andre sier at det ikke skjer noe mer etter døden. Det er det som skremmer meg, tenk om det bare er helt slutt.

Det virker jo litt rart at vi bare skal komme her til jorda uten at noe skal skje etterpå. Det må jo være noe mer mellom himmel og jord, må det ikke? Det virker jo bare helt absurd at vi skal være her, kanskje klare å gjøre noen positive eller negative ting og så er vi borte vekk. Men hva er sjelen da. Det sies jo at sjelen kommer til himmelen. Kan sjelen vises eller er det bare tanker, taleevne og følelser. Sjelen må jo kunne vise seg for jeg må jo på en eller annen måte kunne se de andre.Hvordan ser det ut der da?I himmelen sies det at alt skal bare være godt og sorger finnes ikke lengre. Det sies også at når en er død og er i himmelen kan denne personen fremdeles følge med deg og passe på deg. Gjør denne personen det er den jo igjen vitne til all elendighet. Jeg antar da at denne personen vil bli lei og trist, men i himmelen skulle man jo ikke være det lengre.Åhhh det er så vanskelig. Alt er vanskelig og også litt skummelt. Jeg håper vi kommer en plass der alt er godt.Jeg er uansett overbevist over at det er mer mellom himmel og jord enn vi aner.

Dikt

Har du noen gang tenkt over hvor mye du kan uttrykke ved å skrive dikt. Du kan skrive ned alt du tenker og lurer på. Det er en fin måte å få ut følelser på og kanskje en bedre måte å forstå andre på. Gjennom dikt lærer du utrolig mye. Du lærer en person bedre å kjenne, du lærer å uttrykke deg selv bedre og du blir bedre til å sette tanker og følelser ut i live.

For noen dager siden var jeg så utrolig heldig å få lov til å intervjue Morten Krogvold. Han er en kjent fotograf, men driver også å lærer bort hvordan vi bør tenke og hva man bør ta stilling til for å kunne ta gode bilder. Han var veldig opptatt av dikt og brukte ofte dikt som utgangspunkt for sine bilder. Han sa følgende når jeg spurte om hvorfor han var så opptatt av poesi: Poesi gir en utrolig inspirasjon og det er derfor jeg bruker det mye når jeg selv tar bilder. Livet ville vært mye fattigere uten posei.
Jeg må si meg enig med Morten, livet ville vært fattigere uten poesi.
Et dikt kan ofte si mye mer enn 1000 ord.

Du lukker dine øyne å en tåre faller ned.
Den tåren er et tegn på din kjærlighet for meg.
Tåren er et tegn på å si hvor glad du er i oss,
uten å bruke din stemme for den var allerede brukt opp.

Så nå har jeg også fått meg blog

I dag var jeg sammen med Siri hos Tine. Følte presse til å ta meg en tur etter mange måneder med mas. Synes det var et stress i seg selv å dra hele veien ut til Ålgård, men av og til må man vell bare det. Vi koste oss med både Tines spesial pizza og med en fotosesion. Dette skulle vise seg å bli en minnerik kveld.

Senere på kvelden kom Eli og to andre jenter bort. Det var Eli som rådet meg til å lage blog. Vi satte i gang og før vi viste ordet av det hadde også jeg som i likhet med dem fått meg en blog. For meg hørtes det å ha blog veldig innteressant ut fordi jeg elsker å skrive. Hva skulle vi gjort uten evnen til å skrive. Hva med alle tankene du har gjemt bak i hodet, når skal de få muligheten til å komme ut. Skrive er en fin ting, både til å få ut tanker, frustrasjon, sinne og glede. Så jeg vil bare takke Eli så sinnsykt mye for å ha gitt meg denne ideen.

Ellers er det nå høstferie noe som er helt greit. I går var jeg med Sandra å shoppet. Etterpå satt vi å slappet av hos henne i noen timer. Elisabeth kom etterhvert også ned, noe som var veldig koselig. Disse to sammen med Tine er tre venner jeg har fått etter å ha begynt på forus vgs. Det som er så utrolig rart er at vi har fått et så sinnsykt bra forhold og blitt så utrolig gode venner etter å bare ha kjent hverandre i knapt halvannet år. Jeg er så takknemelig og glad for å ha blitt kjent med disse tre jentene. De har allerede satt sine spor i meg og jeg har blitt utrolig glad i dem.

Ellers må jeg jo nevne mine aller beste venner Lotte, Linn, Line og Tonje. Livet hadde ikke vært det samme uten dem. Vi har kjent hverandre i en mange år nå og vennskapene har vist seg å være utrolig sterke. Vi støtter hverandre gjennom tykt og tynt. Er så utrolig glade i dere.
Må også bare si at jeg merker utrolig godt at Lotte er borte. Hun går dette året på high school i Oregon. Savner henne utrolig mye og gleder meg til å selv sette turen for på besøk til henne 19 februar....