Å miste en jeg er glad i...Sann historie

Klokka slo 15.00 og skoledagen var endelig over. Med forte skritt spasertes det ut av klasserommet, alle med et smil om munnen. Latteren hørtes lang vei og det var ingen sure miner. Ute blåste vinden og høsten hadde virkelig nådd oss nå. Dette var en vindig høstdag oktober måned i 2003, nermere bestemt tirsdag 21 oktober. Denne dagen så begynte så bra skulle vise seg å bli en minnerik dag, en dag som har satt sine evige spor.

Åpnet døren til Mor Åses vei 5 og kunne kjenne en kald vind streife nedover ryggen. Jeg gikk med forte skritt opp for å se til mor, men hun var ikke der. Jeg så i stuen, tv- rommet og på kjøkkenet, men nei ingen mor å finne. Jeg åpnet stille og forsiktig døren inn til soverommet. Blikket stoppet opp på en kvinne som lå i sengen til mor. Første tankene som kom var hva i all verden er det som skjer. Jeg kunne ikke forstå noe som helst. Hva var skjedd? Hvorfor hadde ikke mor stått opp i dag? Jeg gikk bort til henne og satte meg ned på sengekanten, tok min venstre hånd og strøk over hennes høyre kinn. Hun var god og varm der hun lå. Drikkeflasken stod på nattbordet urørt og leppene hennes var nå helt sprukket. Om vi smørte lepsyl på hjalp ingenting. Jeg spurte henne om hun ikke hadde tenkt å stå opp, men fikk bare et halveis snart tilbake, før hun vendte på hodet. Hun var tydelig i smerte, en smerte ingen kunne forhindre. Vi ble enige om å ringe etter en sykebil, grunnen til at mor var blitt så slapp var nok av den enkle grunn at hun manglet næring. Ved å komme inn på sykehuset kunne hun bli koblet en pose som førte maten rett inn i henne. Jeg kunne ikke hindre at reddselen kom snikende frem nå. Hun så helt hjelpeløs ut der hun lå, men hun sa aldri et klagende ord. Jeg pakket sammen noen toalettsaker og klær som hun kunne ha med seg til sykehuset. Det er jo vanlig å ha med seg litt egne ting når du legges inn så jeg gjorde som jeg tenkte var best.

Da vi fortalte mor at sykebilen var kommet, reagerte hun med å sette seg opp i sengen og si nei. Hun ville ikke på sykehuset, hun ville være hjemme. Jeg fikk helt vondt av å se på henne. Hun var redd, men prøvde å skjule det for oss. Hun hadde vondt men ville ikke vise sin smerte. Hun var så tapper der hun prøvde å reise seg fra sengen, men hun hadde ikke mere kraft igjen i kroppen. Hun ble sittende på sengekanten og jeg satte meg ved siden av henne. Jeg sa klart i fra om at jeg ville følge med mor i sykebilen inn til sykehuset, noe jeg gjorde.

Jeg hørte mor snakke med legene. Hun fortalte at far lagde gyngekuer osv. Jeg ble så glad over å høre henne snakke, da viste jeg at ingenting var farlig, men at hun kun trengte noen forsyninger. Jeg prøvde så godt jeg kunne å svare på spørsmålene som ble stilt til meg, men alt var ikke like enkelt. Han ene mannen sa at sykehuset skulle gjøre alt de måtte og at det sikkert bare var mangel på mat som var problemet. Jeg tok til takke med den tanken og ante ingen ting om den brutale sannhet.

På sykehuset ble jeg med mor inn i undersøkelsesrommet og gjennom hele prosessen var vi alle der ved hennes side. Hun snakket litt og viste tydelig preg av engstelse.
Det som forbauset meg var at hun hele tiden skulle prøve være så sterk. Kanskje viste hun det eller kanskje hun følte det, hvem vet. Hun ble etter hvert tatt med opp til kreftavdelignen der hun ble tildelt et rom. Vi ble sittende inne der med henne helt til en dame i hvitt kom og hentet oss. Hun ville at familien skulle samles i et rom rett nedi gangen. Vi gikk sakte nedover, mens en venninne av mor ble igjen med henne. Det var vondt å gå fra henne der, men vi sa vi kom snart tilbake og at vi var glade i henne.

Så satt vi der ingen tørde si stort. Resultatene var ferdige på de fleste testene og det var ingen tvil. Jeg forstod ikke hva de snakket om, de måtte være helt på tur alle sammen.
-Jeg er så lei for det. Jeg vet ikke hva jeg skal si, men det ser ganske dårlig ut.
Dårlig ut, hva ville det si? Damen i hvitt forklarte videre at det ikke var mere de kunne gjøre og at mor ikke kom til å overleve. Kreften hadde nok spred seg nok så fort de siste dagene, for leveren begynte nå for fult å svikte. Hallo, hva med en transplantasjon??? Nei da hun ville være for svak for det, og siden hun allerede hadde kreft i bukspyttkjertelen også ville ikke en ny lever hjelpe. Det kunn ikke være sant, det måtte ha oppstått en feil her en plass. Jeg kunne ikke miste mor nå, ikke nå det var ikke mulig. Jeg hadde jo alltid sagt at jeg ville dø før mor, det var noe jeg var bestemt på. Jeg hadde jo sagt tusen ganger at jeg aldri ville oppleve miste henne, noe måtte være galt. Det eneste jeg klarte få frem av ord da var, - Dør mor tar jeg mitt eget liv.
Jeg tror dette skremte denne stakkars hvitkledde damen, hun fikk uansett et skrekkslagent uttrykk i ansiktet. Hvorfor gjorde hun det, jeg var jo seriøs og mente det. Jeg ville ikke fortsette å leve uten mor, det ville bare ikke være rett.

Inn til mor igjen alene nå. Jeg tok hennes hånd og strøk henne over kinnet og sa om og om igjen husk alltid at jeg er glad i deg, alt vil nok snart bli bra. Dette sa jeg om og om igjen helt til mor selv sa jeg vet det Linn, ikke si det mer. Der og da kjente jeg tårene presse på, men jeg måtte være sterk for mor sin skyld. Jeg ble stillende igjen å se på mor ligge der. Hun hadde nå fått smertestillende slik at hun ikke skulle ha det så vondt. Hele tiden kom det nye folk inn til sykehuset for å være med mor. Til slutt var hele familien der. Vi var redde for hva mor ville føle nå og om hun ville forstå, men vi bestemte oss for å ikke si noe av det til henne. Vi snakket til henne som om alt skulle være bra. Vi hilste fra folk, fortalte om gamle minner og sa at alt ville nok gå bra. En ting som ble sagt hele tiden med små mellomrom var at vi var glad i henne.
Dagen etterpå var alt blitt helt anerledes. Hun snakket ikke lengre fordi det krevde for mye anstrengelse. Hun klarte ikke bevege en muskel, hun var for slapp. Rommet var preget av pusting, stressende pusting. Hun lå der nå stresset med å holde øynene åpne og med å klare puste. Jeg satt ved hennes side hele dagen, uten å forlate henne. Tørde ikke en gang gå på do i tilfelle noe skulle hende. Jeg holdt henne i hennes venstre hand hele tiden. Jeg slapp den en gang da jeg skulle ta av meg jakken og da reagerte alle på at mor lot handen sin skli bortover mot min hand. Jeg forklarte henne at jeg bare skulle ta av meg jakken og hun lot nå handen bli liggende å vente. Det var da jeg forstod at hun hørte og så oss. Hun viste vi var der og hun var nok redd for at vi skulle forlate henne. Jeg strøk henne forsiktig over hode akkurat som jeg ville gjort med et lite barn for å vise hvor mye hun betyr for meg. Jeg vannet hennes munn med en sprayboks, slik at hun ikke skulle tørke helt ut og jeg tørket bort hennes tårer når hun gråt.

Jeg klarte ikke lengre holde alt tilbake og satt hele dagen ved hennes side og gråt. Jeg nektet være med på et nytt møte familien skulle ha på sykehuset. På dette møtet skulle både lege, sykepleiere og prest være til stede. De skulle forklare hva som skjedde nå og hva som kom til å skje. Legen prøvde overtale meg til å bli med fordi hun mente jeg ville ha godt av det, men jeg nektet. Kunne de ikke forstå at jeg ville være med mor. Når møtet deres var ferdig, kom en dame inn til meg og mor. Hun bad de andre være igjen ute mens hun ville snakke med meg. Jeg sa ikke stort orket ikke. Hun sa sitt og forklarte hva som var galt og hva som ville skje. Jeg husker lite fra den samtalen, det var ikke det jeg fokuserte på. I mitt fokus var den mest verdifulle og snilleste personen i mitt liv. Så ble klokken halv 8 og ting begynte skje. Pustingen gikk senere og senere og den ble mer og mer anstrengene. Vi stod nå alle rundt og gråt og snakket. Noe som har satt dype spor er når jeg sa til mor hvor glad jeg var i henne kom det tårer i hennes øyner. Da viste jeg at hun hørte meg og at hun med dem sa tilbake at hun var glad i meg.

Vi stod nå der og ropte om en annen pust, pust ikke gi opp alt vil ordne seg. Det var forsent, plutselig helt uten forvarsel sa det stopp. Nå lå hun bare der helt stille. Alt ble stille, og det eneste som brøt med stillheten var alle de tusen tårer som traff det harde gulvet med et brak. Det kunne ikke være sant, det kunne ikke det. Jeg forstod ingenting, alt ble bare helt svart. Vi ble ført ut og skulle egentlig gå hjem, men jeg nektet. Jeg insisterte på å se mor en gang til. Det var i orden og vi ble sittende å vente på at sykepleierne skulle ordne henne.

I rommet vi satt i var gråten høylytt. Telefonene ringte og den fæle nyheten sprede seg raskt. Jeg trodde jeg skulle gå av stokken, alt gikk i surr. Gråten hadde satt seg fast i meg og den ville ikke slippe taket. Hørte de andre sitte der og snakke om hvor uforståelig dette var og hvor anerledes alt ville bli. Jeg hørte de snakke om hvor verdi begravelse hun skulle få og hvor spesiell gravstein hun skulle få tildelt. Hun var spesiell og skulle derfor bli hedret for det. Alt det gode hun hadde gjort i livet skulle nå bli belønnet.

Inn i rommet kom vi og der lå hun på en silkepute. Et lys var tent på hennes nattbord. Jeg fikk totalt sjokk, dette lignet ikke på min mor som jeg hadde holdt i handen for en halvtime siden. Jeg tok forsiktig på henne og kunne kjenne hennes kroppsvarme ennå være tilstede. Det var et fælt syn som jeg aldri vil bli kvitt. Tankene kom og de ble mange. Hvorfor gjorde jeg ikke noe mer? Hvorfor hadde jeg ikke prøvd hardere å hjelpe finne en mirakelkur? Hvorfor hadde jeg ikke brukt min tid anerledes og hvorfor hadde jeg ikke sagt alle de tingene jeg ville til henne? Men det som satte seg hardest i hodet mitt var skyldfølelsen, skyldfølelsen for at hun måtte dø. Det er en skyldfølelse som aldri har sluppet taket.

Dagen derpå reiset vi til sykehuset på nytt for å se mor i kapellet der. I det vi åpnet døren og gikk inn kom kulden sildrende nedover ryggen på meg og tårene kom luskende frem. Jeg gikk bort til henne. Hun lå i en hvit kiste midt på gulvet oppå et slags bord. Ved siden av henne var det tent mange lys og inntil veggen var det stoler. Dette var andre gang jeg så en død person. 11 måneder tidligere hadde bestefar død og jeg var da å så han på sykehuset i Egersund. Den gang hadde mor vært helt frisk og støttet opp bestefar gjennom hele prosessen. Hun selv var bare syk tre måneder før hun måtte gi opp de tapre kampen. Hun gjorde alt for å overleve, men til dessverre ingen nytte. Hun gikk på cellegift, tok alternativ behandling som en drikk som het Nomi og sprøyter ved navnet misteltein. Mor hatet alltid sprøyter og var livredde for dem, men hun offtet også dette i et tappert forsøk på å vinne.

Jeg var igjen etterpå alene med mor. Jeg la handen min på hennes men jeg gråt og snakket om en annen. Jeg fortalte igjen hvor glad jeg var i henne, mens jeg også unnskyldte meg for alt det feil jeg hadde gjort i mitt liv. Jeg husker ikke så mye av det jeg sa, men bildene er klistret som plaster i mitt hode. Jeg bøyet meg ned for å gi mor en siste klem og kyss på kinnet. Hun var nå blitt kald, men ikke av den kulden vi er vant til. Hun var blitt anerledes kald og det var som å ta i en istapp. Jeg var lenge med mor og sa mange ganger, se hun puster, se hun puste. Til svar fikk jeg bare nei Linn det er nok bare ønsketanker.

30 oktober, dagen hvor begravelsen skulle ta sted kom. Det hadde vært noen hektiske dager med mye gråt, angst og reddsel. Huset vårt så nå ut som et gartneri, det var helt ekstremt. Før begravelsen gikk jeg og Johan opp til kirken for å ta et siste farvell med vår kjære mor. Kisten var åpen slik at det var bare å gå inn. Igjen var hun blitt litt anerledes. Hun var mye, mye kaldere nå. Hun så mer stiv ut, men det fordi når blodsirkulasjonen stopper stivner du ut. Øynene så ut til å ha begynt synke tilbake og alt var så ikke normalt. Jeg strøk henne igjen over hodet slik hun skulle føle hvor mye hun betyr for meg. Jeg ville vise jeg var der og at ejg brydde/bryr meg om henne. Jeg ble stående og se på henne mens tårene trillet nok en gang. Hun var helt fantastisk. Hun var så utrolig søt der hun lå, lignet på et lite barn gjorde hun. Det var ikke lengre mor jeg så på, det var en forlatt kropp. Mor hadde nå forlatt kroppen og gått videre til det som skjer etter livet. Jeg ble stående der og ta et siste farvell alene.

Under begravelsen var det utrolig mange som hadde tatt turen til kirken for et siste farvell. Over 400 mennesker møtte opp og kirken var nesten fullsatt. Begravelsesgudstjenesten var preget av høylytt gråt og snuffsing, Jeg satt på rad nummer 1 på høyre side på sete nummer 4. Hele tiden var blikket festet på kisten som var ved min venstre side. Blomster var det over hele kirken og det var ikke lite heller. Presten leste opp et brev jeg hadde skrevet til mor. Han fortalte det var fra meg noe som betydde utrolig mye. Jeg håper mor var blant oss en plass der og hørte mine ord.

Selve gravferden tok slutt ved Soma kirkegård. Omtrent alle ble med ned dit. Det var da jeg for første gang så hvor mange folk det var tilstede. Etter gravferden orket jeg ikke mer av den kondolansen slik at jeg ble stående en stund alene å tippe ned på kista som nå var når bunnen nede i dypet. Etter hvert ble jeg hentet og tatt med litt lengre bak, der jeg igjen måtte stå å høre folk komme å kondolere. Det var forferdelig, det var som å bli pint.

Nå er gresset kommet over jorden og en nydelig gravstein er på plass. Far har designet den selv slik at det finnes ingen lik denne. Som sagt skulle hun få en spesiell gravstein som skulle være ganske så personlig. Gravsteinen er en dagbok som er lukket. Det er gravert inn mange hundre sider i boka og det tok hele to uker å bare gravere inn sidene. Frempå steinen står det skrevet følgende.
Din dagbok er lukket for siste gang.
Ditt siste ord er skrevet.
Da sykdommen plutselig rammet deg
og du ble fra oss revet.

Mor døde bare 39 år gammel. Hun var en dame som det stod respekt av. Blir jeg noen gang halvparten så god som henne vil jeg være takknemelig. Jeg ser nå frem til og gleder meg til vi snart skal ses igjen. Hun betyr så utrolig mye for meg og har satt sine sterke spor. Det går ikke en dag uten at tårene kommer og tankene om hva som skjedde kommer ramlende inn. Det er nå snart gått et år siden hun dessverre døde, og en ting er sikkert. Savnet blir større og større og alt blir bare verre og verre for hver dag. Alt fikk en brå og tragisk slutt. Hvorfor gjorde jeg ikke mer?


Savner deg mor:=)