men tankene mine får du aldri

Saturday, October 22, 2005

To år siden du måtte gi opp kampen mot kreften:(

I dag om ca ein time måtte du gi opp den hederlige kampen du hadde mot kreften.
Eg vil aldri ver så stolt øve någen i heila mitt liv som eg e øve dg. Alt du gjorde, alt du sa
å måten du håndterte alt på å ikkje minst måten du kjempa for å bli frisk på.

I dag va eg og Jon Olav (Min minste nevø) på graven sammen. Tok han me dr sånn at mor
endelig sko få møta han. Seinare på dagen reiste eg bort te gravå igjen og satt på forskjellige ting
og ordna d så fint så. Va dr ganske lenge og tenkte. D føltes godt samtidig som d va trist..

Tenke mye, å mar enn mye... Alt e så vanskelig og alt e så fælt.
Savne e stort og blir større og større for kver dag som går.

Kjære mor!
Eg savne dg så utrolig mye.
Du e den aller beste.
Eg klare ikkje sei så mye i dag, for ting e bare kaos.
D einaste eg kan sei nå e at eg e så ufattelig gla i dg.
Resten får eg sei i mårå eller någe når eg igjen komme å besøge deg.

Friday, October 21, 2005

Tilbakeblikk - SAVN

Denne dagen huske eg så alt for godt. For to år siden satt eg på sykehuset nå.
Dagen begynte med at eg kom hjem fra skolen og måtte bli med mor rett i sygebilen t sygehuset.
Me tenkte hu bare trengte litt ekstra næring, men sjokknyheten kom fort.
Hu hadde mellom timar og to dagar igjen å leva. Kreften hadde spredd seg fort og leveren var nå onna angrep.
Me måtte bare venta på at hu sko bli så forgifta t døde. I mellomtiå fekk hu smertestillande.

Det va et forferdelig syn å se mor forandras sånn på bare timar.
Dagen før snakka me samen og det einaste eg merka va at hu va litt trøttere enn vanlig, men ingenting ellers.
Så nå låg hu bare der å sa bare någen få ord. Etter som timane jekk mista hu stemmen og kraften i seg. Hu klarte kun å visa sine følelser gjennom gråt på slutten, någe så va heilt forferdelig.

I to dagar satt eg me hennas sida og tørkte hennas tårer og kviskra kor gla eg va i u å at alt snart ville bli bra. Håbe om at hu sko bli frisk å et under sko skje gikk aldri bort. Den siste dagen jekk eg verken på do eller i det heila tatt forlot min stol. Eg satt der og holdt mor i håndå. Eg konne se hu va redd, redd for døden. Eg viste ikkje ka eg konne gjør. Eg ville så gjerna bytta plass me u å dø. Eg ville dø, å vil det fremdeles. Dette var feil. Det va ikkje hennas tur. Hu hadde aldri jort någe gale, ka skjedde liksom?!

Denne dagen var den siste dagen mor va hjemma i dette huset. Dette var den siste dagen før hennas dommedag. Dette var den siste dagen......Men i mårå slutta alt.

Sunday, October 09, 2005

Nå gjør jeg det....

Hvorfor trekker jeg meg alltid når jeg har bestemt meg.
Hvorfor kan jeg ikke stå for det jeg har bestemt.
Kanskje fordi jeg er redd, redd for smerten og hva som vil skje etterpå.
Redd for hvor jeg vil havne og hva jeg vil gå glipp av.

Men hvorfor trekke meg når jeg vet jeg må gjennomføre det snart.
Jeg kan ikke fortsette slik som nå.
Alt bare rakner mer og mer...
TIng sklir mer og mer fra hverandre, og jeg revner i alle ender.
Det er på tide og trosse frykten og få det overstått...

Jeg har bestemt meg, men er veldig redd..,
Blanke tårer vil snart skifte farge.
Tenk om ting skjer og jeg blir liggende i tanker men uten å eksistere?!
Tenk hva som blir konsekvensene av alt dette...
Men.....

Mor jeg vil tilbake
Til ditt myke mørke leie
Verden er for stor for meg
La meg forsvinne i deg.