Tilbakeblikk - SAVN

Denne dagen huske eg så alt for godt. For to år siden satt eg på sykehuset nå.
Dagen begynte med at eg kom hjem fra skolen og måtte bli med mor rett i sygebilen t sygehuset.
Me tenkte hu bare trengte litt ekstra næring, men sjokknyheten kom fort.
Hu hadde mellom timar og to dagar igjen å leva. Kreften hadde spredd seg fort og leveren var nå onna angrep.
Me måtte bare venta på at hu sko bli så forgifta t døde. I mellomtiå fekk hu smertestillande.

Det va et forferdelig syn å se mor forandras sånn på bare timar.
Dagen før snakka me samen og det einaste eg merka va at hu va litt trøttere enn vanlig, men ingenting ellers.
Så nå låg hu bare der å sa bare någen få ord. Etter som timane jekk mista hu stemmen og kraften i seg. Hu klarte kun å visa sine følelser gjennom gråt på slutten, någe så va heilt forferdelig.

I to dagar satt eg me hennas sida og tørkte hennas tårer og kviskra kor gla eg va i u å at alt snart ville bli bra. Håbe om at hu sko bli frisk å et under sko skje gikk aldri bort. Den siste dagen jekk eg verken på do eller i det heila tatt forlot min stol. Eg satt der og holdt mor i håndå. Eg konne se hu va redd, redd for døden. Eg viste ikkje ka eg konne gjør. Eg ville så gjerna bytta plass me u å dø. Eg ville dø, å vil det fremdeles. Dette var feil. Det va ikkje hennas tur. Hu hadde aldri jort någe gale, ka skjedde liksom?!

Denne dagen var den siste dagen mor va hjemma i dette huset. Dette var den siste dagen før hennas dommedag. Dette var den siste dagen......Men i mårå slutta alt.