Hvor hører hun hjemme

Tiden var kommet for Sylvia, det var ingen vei tilbake. Den tomme følelsen i magen gjorde bare vondere nå. Helt alene i en så stor verden uten en eneste sjel som var glad for hun en gang hadde blitt født. Selvfølgelig var det noen som brydde seg og ville omgås henne, men det var bare de enkelte dagene da de hadde tid. I det siste hadde det ikke vært mye tid til Sylvia. Hun hadde nå tenkt lenge og funnet ut at live ikke var verd de små gledesstundene en gang i blant. Det var ikke verd å gå rundt med en konstant smerte for å se tilbake på helheten i det hele.

Hun følte seg helt forlatt der hun gikk gatelangs rundt om i byen og så på alle de hjemløse. Hun følte seg nå som en av dem, nemlig hjemløs. Klokken nærmet seg midnatt og det var kaldt ute. Ingen steder var lenger åpne og viste natten ville være lang. Hva gjorde så dette egentlig!?Det var jo bare en lang, kald natt hun hadde i vente og et ørlite håp. Hun håpet den kalde natten vill bringe henne til evigheten.

Hun satte seg ned på en benk, la hode mellom bena og begynte se for seg fremtiden. Et mørke ville komme og så en laaaang tunnel med et sterkt lys i enden av den. Hun ville gå sakte mot enden sammen med flere engler som geleidet henne. I enden av tunnelen ville hun bli ønsket velkommen av mesteren selv. Etterpå ville han personlig ta seg tid til å følge henne til den eneste personen som noen gang virkelig hadde elsket henne. Hun var nå ikledd en silkehvit kjole og en lysende løvetannkrans. Bena hennes var barbent for her var det bare silkemye skyer å tråkke på. De sto nå sammen og gav hverandre gode klemmer. Etterpå danset de sammen hånd i hånd i en stor sirkel hvor flere etter hvert ble med. Det var ikke lenger et splittet samfunn, men en stor samlet familie som bestod både av små og store.

Frosten hadde nå tatt taket i henne og hun klarte nesten ikke bevege en eneste muskel. Leppene hennes var blå som en isbre og kinnene rød som kjærligheten selv. Hun satt sammenkrøllet på benken og fortsatte sine drømmer. Hun så barn, mange barn av all slags farger. Hun elsket barn og viste nå hun ville trives der. Barna danset i sirkel sammen med de små englebarna. Alle hadde nyplukkede blomster festet i håret. Hele stedet var lyst opp av solen og her forsvant den aldri. Solen var deres venn og gav dem varme.

Hun kjente nå at solen var på vei opp for hun ble vekket av en solstråle, problemet var at hun ikke klarte åpne øynene de var frosset fast. Hun klarte så vidt myse litt og det eneste hun så var noe hvitt. Stemmer hørte hun, mange var det av dem. Alle snakket i munnen på hverandre før alt ble stille...
Hun kjente noen presse henne på magen, så puste puste henne inn i munnen. Et skarpt lys var rettet mot hennes lukkede øyner og hvite ting for rundt om henne. Så så hun en dame komme nærmere. Hun tok Sylvias hånd og førte henne med seg.
-Til evigheten min venn