Hvorfor skal jeg leve bare for din skyld

Alt jeg gjør er i beste mening, selv om det ikke alltid blir slik. Jeg prøver, prøver og feiler. Jeg vil så gjerne få det til, men det er så vanskelig. Hva skal jeg tro, hva skal jeg føle, hva skal jeg si og hva skal jeg gjøre. Alt avhenger av dere, for den eneste grunnen til at ikke den siste tynne tråden som holder meg såvidt igjen ikke ryker er dere. For meg er dere enestående, for meg er dere spesielle, for meg er dere den beste venn noen kan ønske seg.

Av og til lurer jeg på hvorfor dere reagere slik dere gjør. Er det for å proppe meg full av dårlig samvittighet, eller fordi dere virkelig bryr dere. Hvordan skal jeg vite det virkelige svaret. Det er en mulighet at alt dere sier bare blir sagt fordi dere føler det er det dere er nødt å si. Hvordan skal jeg kunne stole på at alt er ekte. Ekte ord og ekte følelser. Hvordan skal jeg vite at jeg ikke en gang blir sittende alene og alle som sa nei er borte fra meg.

Venner kommer og venner går, men de beste består. Det er et flott ordtak, men er det sant? Jeg kjenner allerede følelsen av at gode venner kanskje en smule begynner å skli litt bort. De er fremdeles der, men ofte litt i det fjerne. Hva gjør jeg galt siden dette skjer. Hva er en venn? Hvordan vet jeg vi er venner?

Hvorfor kan jeg ikke gå min vei og ta mine valg. Klumpen stenger luften i mine luftkanaler før den sprenger og lar meg puste fritt videre. Tårene renner og jeg kjenner livet renne ut. Hva skal jeg gjøre? Skal jeg leve kun for deg/dere?