Det som var,det som kommer og det som er...

I en liggende seng du lå så fint å stille. Du klaget aldri og heller ikke noe smerte viste.
Du skjulte alt for oss, slik at vi aldri skulle gi opp håpet.
Men så lå du der i sengen og så på oss. Du ville si så mye, men klarte det ikke.
Du hadde brukt all din kraft på å bli frisk, men det gikk ikke.
Du var nå klar over at neste steg i ditt liv ville være døden.
Du var redd for døden og ville aldri snakke om den.
Det skremte deg å vite at døden er en del av livet.
Jeg sto ved din side og holdt deg i hånden, da en tåre trillet nedover ditt kinn.
En varme kom farende gjennom min kropp før alt ble stille.
Et mørke kom over oss der vi stod og vi viste nå at alt var slutt.
Et fantastisk liv var nå gått bort fra oss alle. Jeg stod ved din side og lot tårene falle på.
Du var ikke her lenger, men på vei til det neste.
Far tar også sorgen hardt og har vanskelig for å tilpasse seg.
Jeg vet innerst inne at han prøver, men feiler konstant.
Alt ville vært helt motsatt om du var her, men nei det er bare en drøm.
Jeg tar din bortgang veldig tungt. Du var alt for meg mor. Du var alltid der og gjorde alltid de rette tingene.
Du gav meg selvtillit og stolthet, noe som nå til de grader forsvinner.
I et mørke av sorg kommer også smerten. Smerten av dype sår i et minne om deg.
Den tiden som var vil alltid være den tiden som kommer.