I dag er det et år siden du måtte gi opp en hederlig kamp mot kreften..

Alt har gått så sinnsykt fort. Allerede et år er forbi, i dag den 22. oktober. Tankene flakser rundt slik de nå har gjort den siste uken. Hva gjorde jeg i dag for et år siden, hva gjorde jeg akkurat nå for et år siden er den type spørsmål jeg stadig stiller meg selv. Akkurat nå for et år siden, klokken 17.40 satt jeg ved mors side på sykehuset og holdt henne i handen. Hun var varm og god som solens stråler om sommeren. Hun var gulere enn normalt, fordi kreften stadig spiste seg oppover hennes indre organ, leveren. Leveren er selve rensemaskinen i kroppen vår, uten den i tipp topp stand blir kroppen forurenset og du klarer ikke eksistere. Det var vondt å se mor bli mer og mer oppspist av denne stygge sykdommen. Hvorfor henne??? Er det rettferdig?? Slik som jeg husker det gjorde hun ikke noe galt, hvis en person skulle måtte bøte med live burde det vært meg. Jeg har ikke alltid vært den perfekte datter, jeg har ikke alltid gjort alt rett og jeg har levd minst. Mor var den perfekte mor, hun var den som holdt alt sammen og hun var den som stadig hadde rett. Dette er ikke rettferdig. Det skulle vært meg, meg ja meg, ikke mor.

Dagen i dag har jeg gjort følgene. Jeg bestemte meg for å gå på skolen som vanlig. Hele tiden jeg var der kjente jeg angsten ta tak i meg og ble stadig tristere og tristere. Til slutt kjente jeg at det ikke var lenge før alt ville bli vått, så jeg bestemte meg for å gå. Tre timer før slutt gikk jeg fra skolen. Jeg tok turen bort til kvadrat for å kjøpe noe fint til mor. Turen bort var lang, ikke lang å gå men lang i tanker. Bilder kom frem i hode av da mor og jeg var sammen der på sykehuset. Jeg begynte oppleve tingene på ny og alt ble bare helt ultratrist. Det var akkurat som i natt da jeg bråvåknet av å høre den intense pustingen til mor.. Selvsagt var det bare et minne men jeg hørte tydelig pustingen, høyere og høyere og mer intenst etter som minuttene gikk.

Jeg kjøpte en rød bamse som det stod mamma på til henne. Jeg kjøpte også en glasskål som den skulle sitte inni, slik at den alltid vil være tørr. Jeg valgte kjøpe en bamse til henne fordi at når jeg fikk vite mor hadde kreft var jeg på fotballturnering i Aberdeen.På denne turen kjøpte jeg en bamse til henne hvor det står star mum på. Denne bamsen vil jeg alltid ta vare på, men jeg vil også hun skal ha en bamse som er personlig fra meg. Jeg vil hun skal vite hvor glad jeg er i henne og hvor mye jeg setter pris på henne....

Hos mor hadde det vært andre også. Det var masse blomster i alle slag. Det var annerledes å være der i dag. Det var en merkelig atmosfære over oss, over mor og meg. Jeg kjente vinden blåse i håret, mens jeg lukket øynene og følte et lite sekund at det var mor som strøk meg over kinnet med hennes gode myke hand.
I dag er det et år siden jeg så mor i live. Et år siden jeg var vitne til hennes siste pustedrag. Dette er en dag jeg aldri i mitt liv kan klare å glemme. Alt for mye skjedde denne dagen.Dette var for et år siden en laaang dag, men allikevel så utrolig kort. Alt skjedde så fort, når det først skjedde.

Kjære mor...
Jeg savner deg så mye mer en du aner. I dag er det et år siden vi sist kommuniserte sammen gjennom tårer. Vi holdt hverandre i hendene hele dagen. Vi ville ikke gi slipp på hverandre, du og jeg var som ett i noen timer. Jeg ville så gjerne overta din smerte og din plass. Jeg skulle vært den av oss som skulle gå i døden, ikke du.... Hvordan kan jeg noen gang tilgi meg selv for å la deg gå. Du var jo den som gav meg styrke og vilje, mot og kraft til å mestre mine hindringer. Du var den som gav meg kjærlighet og sa meg alltid noen gode ord. Hvordan kan det ha seg at du nå er borte.Mor jeg håper så inderlig du vet hvor glad jeg er i deg og hvor mye du betyr for meg.
Hvor er du nå? Kan du se meg eller høre meg`? Jeg er her nede på jorden og venter på deg. Jeg drømmer hver natt om en evighet sammen med deg. Jeg vil så gjerne se deg og gi deg en klem. Jeg vil så gjerne være sammen med deg igjen. Håper du har det bra og at alt det vonde er gått bort.Husk jeg er her uansett hva det er. Du kan alltid komme til meg og jeg vil alltid stille opp for deg. Når jeg tenker etter er det ikke de store tingene jeg savner. Det jeg savner er dine gode betrygende ord, din kjærlighet, å høre deg si du er glad i meg, gi deg en klem og få låv å si til deg at jeg er så utrolig glad i deg.
Savner deg mor, mer en du aner.
Hver dag står jeg i vinduet og venter på deg komme kjørende hjem. Hver dag blir jeg like skuffet over å se at du ikke kommer. Alt er så stille nå. En fæl stillhet rår over huset. Jeg er glad i deg og jeg savner deg.
Klem fra din datter som er så stolt over din styrke Linn.