Når du er nede og har det vanskelig og du trenge litt varme og omsorg og når ingenting går som planlagt. Lukk da øynene og tenk på meg og snart vil jeg være der og lyse opp til og med den svarteste natten... (Dette var en liten innledning fra en sang. Tenk om disse nydelige ordene hadde vært ekte, men dessverre er det ikke så lett).


Jeg er så sliten av å være her. Stå stille i en verden full av elendighet fra alle hold.
Hvordan kunne jeg gjøre det jeg gjorde, eller ikke gjorde. Hvordan kan jeg noen gang tilgi meg selv og leve videre. Fastklemt i en tid som verken vil gå frem eller tilbake finner du meg. Skyldig for at du måtte dra, sorg og smerte for å ha mistet det beste i verden og lengsel etter deg ikke bare etter alt du gjorde for meg, men for deg som det gode individe mennesket du var. Hvor er du nå? Kan du se meg? Kan du høre meg? Vet du at jeg savner deg? og vet du at jeg gråter i smerte og savn etter deg hver dag? Kan du se min lengsel? Jeg bare lurer kjære deg....

Hvorfor måtte du dø når jeg bare var 16 år. Så plutselig var du borte og jeg stod tilbake med så mange ubesvarte spørsmål. Nå tenker jeg på deg fordi jeg er sulten på din varme, men ingen kan erstatte og jeg vet uansett hvor jeg går vil du alltid være ved min side. Jeg vil bare du skal vite:
Mamma jeg savner deg!
Mamma kan du høre meg når jeg gråter?
Mamma jeg savner deg!
Mamma kan du høre meg når jeg gråter etter deg?

Din sjel vil aldri dø. Å alt du var vil jeg gjemme i mitt hjerte. Du forlot meg med et smil og noen tårer.
Stille tok du ditt siste pust sammen med meg. Vi var to du og jeg. Du sa en gang da du kom for å si god natt.
-Linn jeg håper at i fremtiden kan vi være mer en bare mor og datter, jeg håper vi kan være bestevenner.
Den gangen fniste jeg litt over dette utsagne, men nå noen år etter vet jeg hva hun mente og mitt svar er klart.
Mamma, du har alltid vært min mor og kommer alltid til å være det. Ingen ting kan forandre på det, ikke en gang døden. Venner har vi også alltid vært, ja bestevenner. For hvem var det jeg gikk til for å få trøst, hvem fortalte jeg alt til og hvem var det som alltid klarte gjøre ting så mye lettere for meg? Jo det var du det mamma, det var du. DU og jeg mamma, vi var et godt team.

Jeg så opp til deg og det var aldri noen tvil om hvor jeg arvet min kjærlighet for barn. Ved å se deg jobbe med barn i alle år og se hvor mye barn betydde for deg. Ved å ha blitt så elsket og dullet med som jeg ble er det ikke tvil.....

Jeg glemmer aldri den gangen jeg skulle innse at du virkelig var syk. Flere timer med gråt stod på, men enda klarte jeg ikke forstå.. Til og med deg dag i dag klarer jeg ikke forstå. Jeg klarer ikke forstå at du var syk og heller ikke at du ikke kommer tilbake. Hver dag venter jeg på deg, på at du skal komme ned og si god natt.
Jeg passet nå Tobias og Tomas noen dager. Den ene kvelden da jeg la dem utbrøt Tobias uten at jeg hadde sagt en eneste ting om noe.
-Ikke vær lei deg tante.Kom og se i vinduet.
Jeg forsto ingenting å så bare rart på ham.
-Tante kom og så. Farmor vil vinke god natt til deg.
Jeg ble helt forskrekket, hvordan kunne en liten gutt på 4 år si noe sånt. Jeg gikk stille bort og så, men jeg klarte ikke se noe... Da fortalte Tobias meg at det antagelig bare var unger som klarte se dem...Jeg var skrekkslagen, men litt lettet...Etterpå satt jeg meg ned på deres seng og gråt. Da kom de begge bort og omfavnet meg. Begge med tårevåte øyne...De sa begge i kor hvor mye de savnet farmoren sin og begynte ramse opp alt de husket. Det verste var at hun nå aldri mere kunne komme og drikke kaffe hos dem eller gi dem gaver som hun gjorde flere ganger i uken:) Vi satt der alle tre og mimret og gråt. Det var så ubeskrivelig deilig, spesielt og være sammen med disse to småtrollene som virkelig husker godt...Jeg er så stolt av dem....De er den eneste grunnen til at jeg fremdeles holder livet i spill.

Mamma ikke en dag går uten at tankene mine er hos deg. Tror flere tenker at man snart vil glemme, men de fleste aner ikke hvordan....Jeg vil aldri glemme eller klare leve normalt igjen...For mitt liv har stoppet og jeg verken gå frem eller tilbake. Jeg saver deg virkelig.....
Du vil alltid være i mitt hjerte, ja du vil alltid være i mitt hjerte kjære mamma...
Fra denne dagen av og for alltid vil du være i mitt hjerte.

Et ord

Et lite sekund var alt som skulle til å du sa det gale ordet.
Det orde som i bunn og grunn ikke er så farlig,
men for meg skjærer dypt inn i hjerteroten.
Det lille ordet som forandrer alt, er et helt meningsløst ord for deg.

Det er nå ting snus opp ned.
Ordet lager nye veier for deg og meg.
Jeg må forandre på ting og på mine vurderinger.
Jeg må dessverre ta bort det jeg hadde gitt deg......

Jeg stolte på deg, og gjør det egentlig fortsatt.
Du brøt ingen løfter, men ordet såret meg.
Det såret ikke personlig, og du vet heller ikke at det gjorde det.
Det er bare for meg det er et helt annet enn et vanlig ord.

Nå tas min lojalitet bort.
Den trekkes inn fra alles grenser.
Mine grenser minkes for hver dag,
fordi det er mange sårende ord der ute...

Ord som er meningsløse for resten av verden.
Ord som ikke har en spesiell mening.
Ord som ikke sier noe spesielt.
Det er disse ordene som treffer meg.

Jeg blir nå trekt tilbake til meg selv.
Finner ut at egentlig kan jeg ikke stole på noen.
Vil ikke alle disse ordene skal finnes, men de gjør.
Den eneste jeg kan stole på er meg, men kan jeg virkelig det?

Et minutt

Helt alene i den røde stolen finner du meg.
Forbigått av alle verdens skapninger er jeg.
Mens jorden roterer, forblir jeg her.
Tiden har stoppet opp og et minutt er så lenge.

Orker ikke tanken på et minutt til.
Det å telle seg fra 60 og nedover tar all evig tid.
Ingen kan ane hvor langt et minutt er når du venter på det.
Helt alene i skyggen av minuttet sitter jeg og teller.

Følelsen av ensomhet og forlatt preger mine tanker i dag.
Følelsen av at mørke snart vil ta meg.
Redd for alt som kommer etter mørke blir jeg, selv om det ikke er farlig.
Hvorfor kan ikke tiden gå fortere. Et minutt er alt jeg ber om.

I løpet av et minutt klarer jeg forsvinne inn i drømmeland.
Drømme om en mye bedre plass enn her.
En plass hvor alt er godt og hvor alle har hverandre.
En plass der jeg ikke lenger er alene og forlatt.

Selv etter dette er ikke et minutt over,
men så fort det er det begynner et nytt.
Et minutt er alt som skal til for å få tiden til å gå.
Men for meg har tiden stoppet.

?

• Alt e din feil Linn!!!!
• Du e misslykka!!!!!
• Du ødelegge for alle!!!!!
• Du skoffe alltid!!!!!
• Kom deg vekk herfra!!!!!!
• Vil aldri mer se dg!!!!!!
• Du ødelegge mitt liv Linn!!!!!
• Bryr meg ikkje om kor du e!!!!
• E ikkje lengre stolt av deg!!!!!
• Du e så ødelagte!!!!!!
• Du ødelegge for mg!!!!!!!
• ALT E DIN FEIL LINN

Hvor hører hun hjemme

Tiden var kommet for Sylvia, det var ingen vei tilbake. Den tomme følelsen i magen gjorde bare vondere nå. Helt alene i en så stor verden uten en eneste sjel som var glad for hun en gang hadde blitt født. Selvfølgelig var det noen som brydde seg og ville omgås henne, men det var bare de enkelte dagene da de hadde tid. I det siste hadde det ikke vært mye tid til Sylvia. Hun hadde nå tenkt lenge og funnet ut at live ikke var verd de små gledesstundene en gang i blant. Det var ikke verd å gå rundt med en konstant smerte for å se tilbake på helheten i det hele.

Hun følte seg helt forlatt der hun gikk gatelangs rundt om i byen og så på alle de hjemløse. Hun følte seg nå som en av dem, nemlig hjemløs. Klokken nærmet seg midnatt og det var kaldt ute. Ingen steder var lenger åpne og viste natten ville være lang. Hva gjorde så dette egentlig!?Det var jo bare en lang, kald natt hun hadde i vente og et ørlite håp. Hun håpet den kalde natten vill bringe henne til evigheten.

Hun satte seg ned på en benk, la hode mellom bena og begynte se for seg fremtiden. Et mørke ville komme og så en laaaang tunnel med et sterkt lys i enden av den. Hun ville gå sakte mot enden sammen med flere engler som geleidet henne. I enden av tunnelen ville hun bli ønsket velkommen av mesteren selv. Etterpå ville han personlig ta seg tid til å følge henne til den eneste personen som noen gang virkelig hadde elsket henne. Hun var nå ikledd en silkehvit kjole og en lysende løvetannkrans. Bena hennes var barbent for her var det bare silkemye skyer å tråkke på. De sto nå sammen og gav hverandre gode klemmer. Etterpå danset de sammen hånd i hånd i en stor sirkel hvor flere etter hvert ble med. Det var ikke lenger et splittet samfunn, men en stor samlet familie som bestod både av små og store.

Frosten hadde nå tatt taket i henne og hun klarte nesten ikke bevege en eneste muskel. Leppene hennes var blå som en isbre og kinnene rød som kjærligheten selv. Hun satt sammenkrøllet på benken og fortsatte sine drømmer. Hun så barn, mange barn av all slags farger. Hun elsket barn og viste nå hun ville trives der. Barna danset i sirkel sammen med de små englebarna. Alle hadde nyplukkede blomster festet i håret. Hele stedet var lyst opp av solen og her forsvant den aldri. Solen var deres venn og gav dem varme.

Hun kjente nå at solen var på vei opp for hun ble vekket av en solstråle, problemet var at hun ikke klarte åpne øynene de var frosset fast. Hun klarte så vidt myse litt og det eneste hun så var noe hvitt. Stemmer hørte hun, mange var det av dem. Alle snakket i munnen på hverandre før alt ble stille...
Hun kjente noen presse henne på magen, så puste puste henne inn i munnen. Et skarpt lys var rettet mot hennes lukkede øyner og hvite ting for rundt om henne. Så så hun en dame komme nærmere. Hun tok Sylvias hånd og førte henne med seg.
-Til evigheten min venn