Er det ikke ganske ironisk og tenke på at i dag for tre år siden sa vi ansikt til ansikt at vi var glade i hverandre, for siste gang. Din hand var fremdeles varm da jeg forlot rommet med tårevåte øyne. Øynene dine var nå lukket. Det samme var munnen, som du så hardt hadde brukt til å gispe etter luft bare noen minutter tidligere. Da jeg kom inn til deg igjen en halvtime senere var du ikke til å kjenne igjen. Måten de hadde ordnet deg på, det var bare ikke deg. Jeg ble skremt og forfjamset. Eneste jeg kan huske jeg spurte om, var hvor det båndet du hadde hatt med navnet ditt på var blitt av. En sykepleier kunne fortelle at det allerede var kastet, og da brast alt sammen. Nei, ikke pga av et armbånd med ditt navn, men det var da, da hun sa det at jeg fikk en anelse om at det nå var farvel. Jeg viste med en angst at hele mitt/vårt liv fra dette sekund ville være totalt snudd opp ned.
Dagen etter da jeg igjen kom på en visitt, ja denne gangen på et likhus var du aldeles nydelig. Endelig lignet du deg selv igjen, bare en smule gulere enn før. Håret ditt var også greid på en måte som jeg ikke helt var vandt til, men du var aldeles nydelig der du lå så fredfullt. Jeg hadde aldri før tenkt tanken på at jeg i nærmeste fremtid skulle besøke deg i et likhus. Hvorfor skulle jeg tenke det? For meg var du jo udødelig. Jeg fikk tilbringe litt tid alene med deg, snakke litt og stryke deg varsomt over kinnet som om du var et lite barn. Du var så kald nå, det var som å holde ti isbiter i hendene. Jeg ble engstelig, jeg ville jo ikke at du skulle fryse. Det var ikke før jeg kjente din kulde at jeg forstod du ikke var der lenger. For meg så det bare ut som en kropp, men livet den var fullt med en gang, var nå vandret videre. Dette var bare en kropp din sjel hadde lånt. Hvor var du blitt av? Hvor var tryggheten nå som alltid preget vårt hjem?
Så kom dagen får et siste farvel. Her er det så mye jeg angrer på. Jeg fikk sett deg et par timer før selve bisettelsen. Det ble det absolutt siste vi så til hverandre på en måte kan du si. Kroppen var blitt litt annerledes nå enn sist jeg så deg. Det var som om den ble trukket mer sammen på en måte. Jeg angrer meg for at presten måtte lese mine siste ord til deg, at jeg ikke våget stå opp foran 400 personer og si hva jeg følte. Jeg ville på en annen måte ha uttrykt min bekymring, mitt sinne og ikke minst min sorg. I stedet lukket jeg alt inne, for å være tøff for deg og far sin skyld. Alt gikk så fort. Jeg husker å tenke at nå snart ville vi forlate kirken, og det var noe jeg med angst grudde meg til. Jeg ville ikke dette, jeg ville ikke forlate deg. Jeg ville ikke se deg bli sunket ned i jorden. Det var da ingen vei tilbake, dette viste jeg.
Tre år har nå gått, og enda roper jeg på deg i frustrasjon. Enda stikker det i hjertet hver gang jeg nevner deg, slev om jeg nevner deg med en stolthet. Før stod jeg hjemme i vinduet og ventet på at du skulle komme kjørende hjem. Jeg ble sint da far solgte bilen, for hvordan skulle du vite det, hvordan skulle du nå kunne komme deg avsted noen plass? I dag venter jeg på deg i min leilighet. Jeg venter på at du skal komme og besøke meg, og se hvordan jeg har fått det. Hadde du vært her nå vet jeg at vi ville vært en lykkelig familie, den lykkelige familien jeg så sårt lengter etter. Men for meg har du ikke forsvunnet enda, det er bare et spørsmål om tid før du er tilbake, ikke sant? Det har ikke gått opp for meg enda det som hendte en trist oktober dag. Jeg vet ikke om det noen gang kommer til å gå opp for meg heller. Det jeg vet er at smerten og savnet ikke blir mindre med årene som går, som så altfor mange tror. Nei, smerten blir større og savnet setter dypere spor for hvert sekund av et nytt minutt som går. Hullet i hjertet har ikke begynt å gro, med spriker bare mer og mer.
Jeg lurer på om du hører meg når jeg sitter ved graven og forteller deg om livet mitt. Jeg lurer på om du har styr på alle vennene mine du aldri fikk møte, og vet hvem de er. Jeg vet hvert fall at enkelte har du etter hvert hørt veldig mye om. Jeg lurer på om du hører meg når jeg gråter etter deg, eller kjenner min hånd når jeg trykker den ned mot din.
Jeg er så stolt over å vite hvor jeg kommer fra. Jeg tror jeg har arvet mye av deg, og føler selv jeg blir mer og mer som deg for hver dag som går. Enkelte ting jeg sier må jeg stoppe opp og tenke over, og enkelte uttrykk jeg lager må jeg stoppe opp og studere, WOW det er jo som deg. Samme ord og samme uttrykk. Jeg får da en rar følelse, som om du er inni meg og lever gjennom meg.
Uansett, du er dypt savnet, og det er vanskelig kommunisere om dette pga at de fleste forstår ikke, eller vil ikke forstå. Heldigvis mor, har jeg noen, noen som aldri gir opp og prøve:) Jeg håper du vet hvor uendelig glad jeg er i deg, og at en dag, ja en vakker dag skal vi to være sammen igjen. Når så den dagen kommer, skal ingen få skille oss igjen. Du må nok legge av minst to år til bare meg, så mye jeg har på hjerte og fortelle deg...
DIN DAGBOK ER LUKKET FOR SISTE GANG.
DITT SISTE ORD ER SKREVET.
DA SYKDOMMEN PLUTSELIG RAMMET DEG,
OG DU BLE FRA OSS REVET.
